Vestkysten

En lang periode i det kalde Andesklimaet hadde gjort oss lystne på sol og varme, så vi satte kursen mot vest og Stillehavet. Vi ankom Perus hovedstad Lima etter en lang ferd med buss, men byens støynivå gjorde at vi kjapt dro videre nordover til den intime fiskebygden Huanchaco. Vi hadde noen fredelige dager langs strandlinjen, hvor fiskere kunne sees padlende ut i stråbåtene sine på morgenkvisten, og vi noen timer senere kunne se det samme vannet okkupert av dusinvis av surfere i lokale konkurranser.

Ferden gikk videre nordover til det nydelige kystparadiset Mancora, med lange, kritthvite strender og deilig temperert vann. Med høye temperaturer ble dagene brukt til å veksle mellom å ligge i den stekende sola og å kaste seg ut i de brusende bølgene. Vi fant også en økologisk café i nærheten av stranden, hvor vi for første gang på reisen kunne nyte rykende ferskt grovbrød og hjemmelaget yoghurt. Dette ble selvsagt stamstedet vårt, og det gikk raskt med et tikornsbrød om dagen, med frisk avokadosalat og ferskpresset appelsinjuice ved siden av. Videre angående maten nøt vi mange deilige middager, blant annet nydelig, peruansk fisk i forskjellige marinader. Vi ble også introdusert for Cebiche, en rett bestående av rå fisk dynket i limesaft – som ikke appellerte til smaksløkene våre i samme grad som den gjorde med de lokale. Det må også nevnes at vi kom over en familiedreven café som kunne by på de mest utrolige desserter man kan tenke seg, og som vi ikke klarte å styre unna når middagene var fortært.

Høye bølger

“E det mulig å få tatt en titt på solbrillan te han Gran Cuerpo?”

Vi dro nå videre mot ekvator, og entret Ecuador og storbyen Guayaquil. Til tross for størrelsen virket denne byen mye roligere enn mange av de vi tidligere hadde besøkt, og landets voksende økonomi hadde satt sitt preg på byen. Langs byens elv lå en nydelig promenade, dekorert med flotte monumenter og med vakre parker innimellom. I kjernen av byen lå flere store og flotte parker, fylt med digre trær og små dammer, bebodd av ekorn, skilpadder og iguaner. Sistnevnte fikk vi erfare på nært hold mens vi en dag rolig og fredelig nøt en kalkunsandwich hver i en av parkene. Lukten av disse nådde snart iguanene, og det tok ikke lang tid før de ignorerte sin natur som planteetere og klatret opp kroppene våre i jakten på de kjøttfulle smørbrødene. Vi måtte brått gjøre retrett og overgi maten vår til de sultne grønnskollingene, med ferske kloremerker langs armene.

Etter en fin førsteuke i Ecuador og en avslappende periode langs vestkysten, gledet vi oss til å se den våtere delen av kontinentet. Det var på tide å bevege seg østover og starte en lang ferd gjennom regnskogen.

Vi lurte på hva denne lille skapningen ville, noe vi fant raskt ut av

Cusco, Peru

Cusco hadde mye å by på, og vi fant ut at vi ville bruke litt tid her før vi skulle begi oss ut på fotturer i fjellene. Flott arkitektur bestående av spanske hus bygget på gamle inkagrunnmurer viste hva kolonialiseringen, som hadde funnet sted flere hundre år tilbake, hadde betydd for byens utforming. Selv om byen innehadde det meste av fasiliteter var dens tidløse sjarm bevart, blant annet gjennom de trange, brosteinbelagte gatene og de tallrike, gamle kirkene som kunne sees rundt om i byen.

Foruten den flotte fasaden, hadde byen noe av det beste utvalget av lokalt håndverk hittil, og over alt hvor vi gikk kunne vi finne butikker som solgte artikler av alpakka- og lamaull i beste kvalitet. Dessverre var stilen noe for tradisjonell for vår smak, så det ble med noen utvalgte innkjøp, blant annet et meget mykt teppe av babyalpakkapels som vi kunne kose med. Etter å ha tatt innover oss inntrykkene av byen i noen dager, begynte vi letingen etter den perfekte turen i Andesfjellene. Etterhvert som vi ble tilbudt turer og kunnskapen vår om området økte, økte ambisjonene våre tilsvarende. Fra først å ha vurdert gåturer i fire til fem dager i lettere terreng, satt vi til slutt med en avtale om en lang og hard tur i meget ulendt terreng, overvåket av noe av det flotteste landskapet i Andesfjellene. Vi skulle gå ti mil de neste åtte dagene, med ruinene etter inkastoltheten Machu Picchu som endestopp.

Vi ble selvfølgelig vitne til en festival i Cusco også!

Turen startet med fem kjedsomme timer i en trang bil til Cachora, en isolert fjellandsby omgitt av enorme fjell med snødekkede topper. Etter å ha pakket muldyrene og fått i oss litt fast føde, startet vi opptakten til det som skulle vise seg å bli den hardeste turen vi noensinne har gått. De første få timene besto av lett gange i forholdsvis flatt terreng, noe som først fikk oss til å tvile på turens vanskelighetsgrad. Det var imidlertid når vi nådde første utsiktspunkt at realiteten gikk opp for oss. Vi kunne se rett ned i en enorm dal, omringet av voldsomme fjellsider, og kartet viste retning elven i bunnen. Hvis hele den første dagen skulle gå med til å komme seg ned en stupbratt og tilsynelatende evig dalside, var det ikke en avslappende tanke at vi neste dag skulle opp tilsvarende på den andre siden. Nedstigningen skulle vise seg å være hardere enn vi hadde trodd, og smerten i knærne økte i takt med bruset av den mektige Apurimac-elven under oss. Etterhvert som vi kom nærmere bunnen av dalen kunne vi tydeligere se stien på den andre siden av elven slynge seg i sikk-sakk langs den tilsynelatende loddrette fjellsiden. Det var en stor glede å omsider nå første leirplass ved elvebredden og få seg en god natts søvn.

Vi våknet neste morgen før soloppgang, og fikk i oss en rask frokost før vi startet den harde stigningen opp fra dalen. Målet for dagen var ruinene etter Choquequirao, et gammelt inkafort strategisk plassert på toppen av fjellet som våket over oss. Dagens rute var som vi hadde mistenkt, svært utfordrende, men det var ikke før vi hadde tilbakelagt de tre første timene og musklene hadde fått kjørt seg noe at vi virkelig fikk kjenne hva fysisk fostring i Andesfjellene ville si. Til tross for blodslitet, ble vi stadig belønnet med bedre utsikt over det flotte fjellandskapet. I det fjerne kunne vi se fjellet vi beveget oss oppover møte enda større og mer majestetiske fjell, og med det stadig dypere daler og nye elver.

Klimaet på denne siden av dalen var også grunnleggende forskjellig fra der vi hadde gått dagen før, i og med at fjellene regulerte hvilke områder som ble eksponert for sol og med det skapte egne mikroklimaer langs ruten. Fra å ha gått langs tørt steinlandskap i stekende sol den første dagen, beveget vi oss nå i tett og fuktig skog med en frodig fauna. Vi forlot etter hvert utsikten over dalen under og beveget oss inn i skyene som omringet fjellene. Å se skyene bevege seg rundt oss ga oss en egen følelse av mystikk, og akkopagnert av fløytemelodiene til peruaneren foran oss var stemningen satt for den siste innspurten. Terrenget flatet snart ut, og helt knekt i beina beveget vi oss de siste kilometrene før vi omsider ankom ruinene av det eldgamle inkafortet. Vi fikk en innføring i området og dets historie av guiden vår Edwin, før vi gikk i gang med å utforske dette på egenhånd. Det at vi fikk vandre rundt blant ruinene helt uforstyrret av andre mennesker ga et inntrykk av å være i en isolert verden, og gjorde opplevelsen mer autentisk og eventyrlig. I takt med at mørket senket seg over oss, beveget vi oss til leirplassen og la oss i teltet etter en svært lang dag.

Fjellperlen Cachora

Endelig fremme på Choquequirao!

Det er en spesiell følelse å våkne opp, helt ødelagt i samtlige muskler, vel vitende om at man har 1600 meter nedstigning og 1200 meter oppstigning foran seg før man igjen kan slenge seg i soveposen. Vi tok raskt fatt på oppgaven, og med få severdigheter på agendaen utenom den nydelige naturen rundt oss, lot vi igjen beina gå. Etter en lang og hard økt for knærne, fikk vi i oss et godt måltid og tok et friskt bad i elven før lårene skulle få bryne seg på oppstigningen. Ettermiddag ble til kveld, og enda mer slitne enn dagen før nådde vi til slutt leirplassen i mørket.

Med den tyngste delen av turen bak oss fikk vi de neste dagene mer tid til å beundre naturen rundt oss. Å vandre gjennom det store spekteret av mikroklimaer naturen i dette området kunne by på var ikke mindre enn episk. Fra å strebe seg gjennom gjørmete stier i overgrodde skoger, til å krysse tørre og til dels ufruktbare steinsletter langs fjelltoppene, var turen raskt blitt til en vandring mellom forskjellige hjørner i naturriket. Nettene ble tilbragt under en klarere stjernehimmel enn noen gang tidligere, i ly av små bebyggelser uten noen form for direkte kommunikasjon med omverdenen. Hvis det var et sted hittil på reisen hvor vi følte at vi kunne finne ro, var det her.

Etterhvert som vi sank i høydemeter og peilet oss inn mot det endelige målet, krysset vi veier med andre turister fra alle retninger. Dette la imidlertid ingen demper på den nydelige naturopplevelsen vi hadde hatt til nå. I et storslått øyeblikk den siste dagen før ankomst entret vi turens siste utsiktspunkt, og vi kunne omsider se ruinene etter Machu Picchu stående tydelig blant mektige fjelltopper, og med et voldsomt fossefall springende ut fra fjellsiden under. Vi lot inntrykkene synke inn, mens vi la de siste kilometrene bak oss. Omsider ankom vi Aguas Calientes, en liten landsby noen hundre meter lavere enn ruinbyen, og ladet opp til turens finale.

Paramount Pictures – Andes style

“Hei, geit!”

Fjellduken fra Jerven gjorde jobben for Andreas på grå dager

Kolibri

Med informasjon om at vi måtte være blant de 200 første personene på Machu Picchu for å få innvilget tilgang til fjelltoppen og utsiktspunktet Huyana Picchu, fant vi oss selv på vei ut fra landsbyen klokken fire neste morgen. Vi var ikke de eneste med lommelykt på vei opp de mange hundre trappetrinnene denne morgenen, og det var en lettelse å snart være blant de første på toppen, vel vitende om at vi ikke hadde ofret nattesøvnen forgjeves. Portene til ruinkomplekset ble åpnet kort tid etter, og vi la for første gang øynene på Machu Picchu på nært hold.

Synet var majestetisk. Ubesudlet av turister lå ruinene nakne foran oss, kun berørt av morgentåken og de få lamaene som beitet på gresslettene omkring. Dette var helt klart et av de mest mystiske synene på reisen, kun slått av Choquequirao seks dager tidligere. Morgentåken forsvant i takt med tusenvis av turisters ankomst med buss til området, og stedet mistet straks mye av sitt vakre preg. Det var imidlertid svært fascinerende å utforske den historiske byen i detalj, og det gikk fort med noen timer til å beundre den imponerende og gjennomtenkte arkitekturen. Stenene var så perfekt utskåret og plassert i forhold til hverandre at man blant annet kunne lese lysbrytningen gjennom forskjellige steinåpninger i murene som en kalender.

Etter å ha vandret rundt på Machu Picchu en god stund, var det på tide å bruke beinmuskulaturen igjen, og vi satte i marsj opp Huyana Picchu. Vel oppe tok vi oss tid til å beundre ruinene fra en annen kant og knipse noen nydelige bilder. Men med 200 andre å dele utsikten med klarte vi ikke ordentlig å slappe av og nyte landskapet i fred og ro. Vi bestemte oss derfor for å gjøre en siste fysisk innsats og bestige det ultimate utsiktspunktet som fikk det vi nå satt på til å se ut som en liten bakketopp i forhold. Vi satte nå fart mot Montaña Machu Picchu som runget kraftig over navnebroren.

Oppstigningen var svært tung og lårene skrek etter hvile etter åtte tunge dager med gåing. Ruinbyen krympet under oss ettersom vi klatret oppover fjellet, helt til vi til slutt nådde toppen og kunne skue stolte utover fjellene og ruinene under oss med imponerende oversikt. Kombinasjonen svært bratt bakke og den overveldene majoriteten av bussturister på området, gjorde at vi hadde fjellet for oss selv. Det eneste unntaket til dette var til vår store overraskelse en pensjonert, fransk flymekaniker som hadde en lang historie med fotturer i disse fjellene bak seg. Fra dette toppunktet hadde vi en utsikt som sjeldent tidligere. På den ene siden av oss sto gedigne snøkledde fjelltopper brytende gjennom skyene, mens en lettere tåke seg inn og tidvis gjemte inkabyen under oss. Vi satt lenge og nøt det praktfulle landskapet som lå foran øynene våre, før vi til slutt tok fatt på nedturen, og med det avsluttet en av de mest fantastiske turene vi noen gang har gått.

Endelig fremme på Machu Picchu!

Ruinene sett fra Huyana Picchu

Ruinene, med Huyana Picchu i bakgrunnen, sett fra Montaña Machu Picchu

Bolivia, del 3

Vi ankom Uyuni sent på natten, etter nok en lang busstur med høy og støyende boliviansk musikk over høytalleren og lite søvn. Grunnet Andesfjellenes kalde klima og potensielle kriminelle gater nattestid, kom vi oss raskt inn på et rimelig overnattingssted. Neste dag gikk med til å undersøke forskjellen på de vel 70 turbyråene i byen, før vi booket en 3-dagers tur til saltørkenen med det tilsynelatende beste av dem.

Vi møtte opp neste morgen og fikk slengt ryggsekkene på taket til jeepen, før vi ble introdusert for våre medreisende – en kanadier, en brite og et franskt par, et meget hyggelig selskap. En knapp halvtime senere var vi ute på de hvite flatene. Solbrillene var raskt på, og vi kunne skue utover 12000 kvadratkilometer med salt, tidligere en gigantisk innsjø. Dette landskapet lignet ikke noe vi tidligere hadde sett. Den endeløse, hvite bakken foran oss ga en illusjon av å se inn i evigheten, der himmel og grunn nesten ble til ett i luftspeilingene langt borte i horisonten. Om noe, minnet dette stedet aller mest om en annen verden langt unna, helt øde og utrolig vakkert.

Etterhvert som vi beveget oss ut i evigheten, kom gigantiske øyer til syne foran oss. Vi ankom snart lunsjstedet, en øy fylt med enorme kaktuser. Etter å ha fortært en saftig lamastek og brukt en drøy time på å utforske denne absurde øya, satte vi kursen videre ut i saltørkenen, hvor vi tilbragte resten av dagen. Neste dag forsvant vi ut av det salte landskapet og skiftet klima til mer tradisjonelle ørkener av sand omgitt av enorme fjell i ulike farger. Vi passerte rødlige innsjøer bebodd av hvite og rosa flamingoer, med ville slektninger av lamaen beitende rundt, et genuint og fantastisk syn. Siste dag våknet vi grytidlig for å se geysirene i området i sine aktive morgenminutter, før vi tok dagens dukkert i noen varme kilder og satte kursen tilbake mot Uyuni gjennom det samme vakre og øde landskapet vi tidligere hadde krysset.

På jakt etter det perfekte bildet

Vel fremme i Uyuni satte vi oss på bussen nordover mot storbyen La Paz, og hoppet raskt til køys. Vi ankom byen etter en lang natt, og kom oss nok en gang ut på gatene og inn på et hostell, før vi startet dagens sightseeing. La Paz var som alle større bebyggelser vi tidligere hadde besøkt utrolig støyende og et mareritt trafikkmessig, men vi fikk omsider orientert oss og lagt en grov plan for de neste dagene. Til tross for den overveldende trafikken og støyet forøvrig, fant vi komfort i storbyens tilgjengeligheter og dro på en romatisk kinokveld.

De neste dagene gikk med til å undersøke nok en haug med bolivianske markeder. Dog vi nå begynte å bli mette på denne formen for utsalg, var det særlig ett som tiltrakk oppmerksomheten vår, heksemarkedet. Gatene som utgjorde dette området var dekket med boder hovedsaklig fylt med det mange vil referere til som alternative artikler. Store kurver med naturmedisiner, lykkeamuletter til de fleste anledninger, obskure kroppsdeler fra diverse dyr, og det mest fascinerende: tørkede lamafostre. Fra helt små tidlig i fosterstadiet, til nesten ferdig utviklede dekket med pels. Vi fikk også med oss det nasjonale kokamuseet, hvor vi fikk ny innsikt i tradisjonen med kokatygging gjennom flere vitenskapelig baserte kilder.

Lama, noen?

Neste stopp på reisen, og det siste før vi forlot dette fargerike landet, var Copacabana, en rolig småby med fantastisk beliggenhet rett ved den krystallblå Titikakasjøen. Vi tok en dag til å slappe av og rusle rundt i denne kontrasten til metropolen vi nettopp hadde forlatt, før vi neste dag satt på båten til den vakre øya Isla del Sol. Foruten å være hjemmet til en rekke myter om inkafolket som tidligere bebodde store deler av andesfjellene, var denne øya en ekte perle. Landskapet minnet om det fra en gresk øy, men med gigantiske snøkledde fjelltopper som preget horisonten. Langs en sti som fulgte den øvre delen av øya hadde vi flott utsikt over naturen som omringet oss, samtidig som vi kunne skimte flere mindre landsbyer i dalen under.

Grunnet dette stedets sjarm bestemte vi oss for å tilbringe natten her, blant vennlige mennesker og under enkle kår. Vi brukte neste dag til å rusle langs kystsiden, før vi returnerte med båten til Copacabana. Der ankom vi festeligheten Semana Santa, den sør-amerikanske påskefeiringen, med uttallige fargerike drager flyvende over oss, og gatene overfylt med gatemusikanter og mennesker forøvrig. Bussbillettene våre var dog betalt, og feiringen ble derfor desverre kun en kort affære.

Forruten en potensielt skummel situasjon der Ingrids pass ved første øyekast manglet de riktige stemplene for å krysse grensen videre, befant vi oss snart i byen Puno i Peru, på den andre siden av Titikakasjøen. Dette landet virket med en gang noe mer velstående enn det vi hadde tilbragt den siste måneden i, med renere gater og en generelt penere fasade. Vi leste oss opp på de nærliggende Uros-øyene, laget av siv og bebodd av lokale folk, og bestemte oss for å ta en nærmere kikk.

Vi hoppet på en av de mange turbåtene som lå i havnen og kom oss ut til de flytende sivbebyggelsene. Det ble imidlertid raskt klart at dette ikke ville bli den autentiske opplevelsen vi hadde sett for oss. Øyene som var åpne for besøkende, i motsetning til de lenger vekk fra fastlandet, hadde turisme som primærnæring og livnærte seg i høyeste grad kun på å vise frem hjemmene sine til fremmede. En attraksjon litt for turistifisert for vår smak, særlig boden hvor man kunne betale for å få stemplet passet sitt, men demonstrasjonene av hvordan øyene hadde blitt bygget var likefremt fascinerende.

Etter nok en avslappende dag ved Titikakasjøen var det på tide å komme seg videre. Bussen ventet, og vi var klare for Cusco og de gjenoppdagede ruinbyene.

Idylliske Isla del Sol

Salg av håndtverk på en av de mange stråøyene

Lokal suppe

Bolivia, del 2

Jo høyere vi steg opp i Andesfjellene, desto nærmere følte vi at vi kom det typisk bolivianske. Tettheten av kvinner og menn i tradisjonelle kledninger økte, og primitive bosettinger og humpete veier dominerte landskapet mer enn før.

Etter en kraftig stigning i høydemeter over natten og en introduksjon i Andesfjellenes mektige landskap, befant vi oss i Sucre, en by preget av store, hvite bygninger i nydelig klassisk spansk arkitektur. Vi fikk raskt nyss om at Tarabuco, en liten landsby i nærheten, skulle holde en av landets mest autentiske folkefestivaler innen en uke, så vi bestemte oss for å slå leir i byen en stund. De følgende dagene gikk med til utforskning av stadig flere markeder, museumsbesøk, rusling i parker og generell restitusjon. En knapp uke senere, nok engang mettet på storbyens mas, befant vi oss på bussen til Tarabuco. Vel fremme ble vi møtt av tog med mennesker i sine lokale drakter, syngende og dansende, med kreative instrumenter festet til ulike kroppsdeler. Dog var det melodiøse ikke helt i takt med hva vi er vant til, så vi fikk oss en god latter. Resten av dagen gikk med til avslapning og observasjon av det hittil fremste eksempelet på boliviansk kultur, før vi returnerte til Sucre og gjorde oss klare til enda en busstur. Denne gangen til verdens høyestliggende by, Potosi – 4000 moh.

Meget fargerike tekstiler

Mannlig korps i Tarabuco

Potosi ga oss akutt høydesyke, så vi befant oss raskt sjanglende i gatene på jakt etter første og beste hostell, hvor vi fikk lagt oss nedpå. Til tross for denne ubehagelige tilstanden insisterte Andreas på å booke tur til gruvene i nærheten av byen, og befant seg neste morgen i byens gruvemarked, utstyrt med nitroglyserin og en pose kokablader til det dystre mørket som ventet ham. Reisen gjennom fjellet ga ham en innføring i gruvekulturen, blant kokatyggende arbeidere utstyrt med hakker og spader, og statuer av underverdenens hersker El Tio. Vel to kilometer inn under jorda, i over 40°C og svært støvtung luft slo høydesyken til igjen, og Andreas var glad for snart å være ute igjen. Svært dystert at disse forholdene har tatt livet av over ni millioner mennesker, og at det fortsatt jobber over 4000 her.

Klar for pyroteknikk

Andreas fyrte opp sprengstoffet sitt og kom seg trygt tilbake til sin kjære på hostellet, hvor vi gjorde oss klare til å dra videre til den gamle togbyen Uyuni og den mystiske saltørkenen.

Bolivia, del 1

En kort busstur fra Corumba førte oss over grensen til Bolivia og byen Quijarro. Til tross for noen uoverenstemmelser med de bolivianske bankene fikk vi omsider skaffet oss togbilletter og hoppet på nattoget til Santa Cruz. Etter en natt preget av spanskdubbede filmer fra sprengte toghøytallere og salg av lokal mat fra togplattformene, våknet vi til et nydelig boliviansk landskap. Vi kom oss snart av toget og inn på et lokalt hostell, alojamiento på folkemunne. Denne byen var om mulig enda varmere enn tropeområdet vi nettopp hadde kommet fra, og definitivt mer trafikert, med konstant støy i gatene.

Grunnet Ingrids allergi mot viltvoksende ugress tok Andreas seg en tur til den lokale barbereren. Resultatet ble utseende som en 17-åring.

Santa Cruz presenterte oss for utallige markedsboder og fargerike folkemasser, med alt fra kvinner i tradisjonelle kledninger og langt flettet hår til urban boliviansk ungdom kledd som europeere på 90-tallet. Markedene kunne by på det meste av tradisjonelt håndtverk, frukt i alle regnbuens farger, brukte jernvarer og alt imellom. Overalt kunne vi høre gamle kvinner rope ut om dagens tilbud og mattraller med repeterende melodier. Fra de trange bodene kunne vi kjenne mange nye og fremmede dufter, og smaksløkene ble snart presentert for lokale matretter.

Kvinne i lokal kledning

Etter alle de kulturelle impulsene hadde lagt seg og natten hadde falt på, fikk vi øynene opp for byens dystre side. Under neonlysende barskilt kunne vi se barn ikledd fillete klær, tiggende etter mat på gatehjørnene, og eldre sovende under pappesker. Å se unge, tilsynelatende uten noen fremtid, og mennesker med en uverdig avslutning på livet på så nært hold, setter sterkt inntrykk.

Trafikkstøyen i Santa Cruz førte oss snart til den rolige landsbyen Samaipata, et lite stykke opp i Andesfjellene. Denne plassen virket med ett ganske livsforlatt, men vi lærte raskt å sette pris på de stille omgivelsene, med familiedrevne hosteller og lokale restauranter, dog flesteparten av sistnevnte satset på den noe ensformige menyen av kylling og pommes frites. Herfra tok vi en fantastisk tur til den nærliggende nasjonalparken Amboro, som minnet om en forhistorisk dinosaurjungel. Omkranset av kaktuser, kjempebregner og utallige insektsarter beveget vi oss opp på 2000 meters høyde, til en utrolig utsikt over de skylagte dalene rundt.

Grønn rakker i Amboro

Mosegrodd kvegskalle

Andreas ble raskt forelsket i skogens lianer

Vi fikk med oss det historiske inka-fortet El Fuerte, hvor vi kunne se sporene etter eldgamle pre-columbianske kulturer, før vi tok nattbussen videre til hovedstaden Sucre.

Vi støtter selvfølgelig Ruben i guvernørvalget!

El Pantanal, Brasil

På den sør-vestlige siden av Brasil strekker sumpen Pantanal seg over et område tilsvarende størrelsen av Frankrike. Endeløse elver krummer seg gjennom landskapet, som på denne tiden av året utgjør en hybrid mellom skog og sjø. Lydene fra utallige fugle- og dyrearter setter stemningen for eventyriske opplevelser, og kun synet av hus og båter langs enkelte steder av elvene avbryter fornemmelsen av å være i ett med naturen.

Ekte mannfolk spiser det de finner i skogen

Etter noen timers reise fra Corumba ble vi presentert for dette fantastiske området. Grunnet oversvømmelse av det opprinnelige campingområdet med hengekøyer, ble huslyet oppgradert til hytter med aircon. Vi ble plassert på rom med Arad fra Israel, som hadde en perfekt Borat-aksent, og et par tyske jenter, alle i 20-årene. Den første dagen gikk med til mye venting og en introduksjon i det israelske kortspillet Janiv, før vi bega oss ut på en nattsafari i båt. Guiden vår, Sandrew, skulle vise seg svært dyktig i kunsten å observere selv de minste tegn til dyr. Under en krystallklar stjernehimmel (vi har aldri sett en så stjernespekket himmel før!) fikk vi vårt første møte med caimanen, den beryktede sør-amerikanske krokodillen, voktende i vannkanten med munnen på vidt gap.

Neste morgens jeep-safari tok oss med på støvete veier, omgitt av vill natur med eksotiske fugler og dyr. Vi kom etterhvert på svært nært hold av caimanene vi tidligere kun hadde hatt på god avstand. Etter noen timer i jeep, med en svært utvidet biologisk horisont som resultat, ble vi ført inn i den ville jungelen til fots. Her ble vi møtt med apehyl, som senere ble utfylt av synet av aper klatrende over hodene våre. Storker, øgler og ville vaskebjørner preget resten av turen, før vi bega oss ut på dagens siste eventyr: hesteridning i sumpene. Mens Andreas ble satt på en liten ponny, tilsynelatende sløv på noe sterke saker, fikk Ingrid oppgaven å temme ranchens ville hest. Hesteturen førte oss igjen inn i den villere jungelen, før vi opplevde kronen på verket: å snike oss to meter innpå et lite caiman-samfunn.

Dagen etter startet med en fisketur med fiskestang av bambus og kjøtt som agn, selvfølgelig stående ute i elven med vann til brystet og pirajaer sirklende rundt. Fiskelykken slo ikke til for vår del, men vi trøstet oss med at de som fikk fisk ihvertfall ikke får prøve igjen i Amazonas senere. Vi kom oss tilbake til campområdet og sløvet ved elven, før den verste heten la seg og det var klart for nok en båtsafari. Denne turen tok oss inn i den våtere delen av landskapet, i perfekt lys og temperatur, og med kameraet knipsende konstant. Etter en god siste natt i hytta avsluttet vi oppholdet med en avslappende tur, flytende langs elven i badering. Med dyrelivet på netthinnen ble vi kjørt tilbake til sivilisasjonen, og satte oss på bussen i retning Bolivia.

Se opp for ny oppdatering med vårt første møte med Bolivia, og en haug med bilder veldig snart!

Edit: Klikk inn på Flickr-albumet til venstre for flere bilder!

Corumba, Brasil

Etter i overkant av 30 timer med reise, er vi endelig fremme i Corumba, Brasil. Corumba minner om den gjennomsnittlige byen i et hvilket som helst sør-europeisk land: mangel på trafikkregler, mennesker som synger i gatene og restauranter på hvert gatehjørne. Atmosfæren er svært avslappet, og de fleste innbyggerene ser ut til å ta livet med ro. Til tross for hva vi har lest i guidebøkene, har vi ikke sett noe tegn til kriminalitet. Dog er samtlige bygninger omringet av høye murer, så det kan være at vi har et litt naivt bilde av byen foreløpig.

Et nydelig syn etter en lang norsk vinter

Vårt første møte med byen var stirrende blikk, få engelsktalende og en slående hete. Kvikksølvet kokte på 36 grader, så vi kom oss raskt inn på det billigste hostellet vi fant. Vi oppdaget straks at dette måtte være det mest skitne og falleferdige i byen. Vi slang fra oss sekkene på rommet, og startet letingen etter “la secretaria de turismo”. Etter en halvtime traff vi på Lejandro, en svært hjelpsom og gira 20 år gammel brasilianer, og dagens sightseeing var i gang. Denne karen kunne maks tre ord engelsk, men kombinasjonen påtvunget språkkurs og omvisning av byen viste seg å være en vinner. Etter noen timer hadde vi full oversikt over byen, billetter til våtmarkssafari og museumsbesøk friskt i minne.

Morgenvasken neste dag presenterte oss for et svært dysfunksjonelt bad, og vi tok raskt avgjørelsen om å bytte hostell. Etter en matbit i parken, sjekket vi ut og kom oss opp til hostel international, som holdt en noe høyere standard. Resten av dagen gikk med til å komme seg etter den lange reisen og avklimatisere.

Nå sitter vi på hostellet og venter på at jeepen fra turbyrået skal hente oss. Vi ser frem til fire dager med utflukter/safari og hengekøyecamping i El Pantanal.

Hasta luego!